Det ble en lang dag i går. Men en god dag. Lill har fått de bekreftelsene hun trengte. Kroppen bærer henne godt nok, til tross for at kreften har satt sine spor etter ti års sykdom. Vi kan trygt fortsette vandringen til uka, smiler hun. Etterhvert merkes hvert skritt for oss begge. Men Lill har kommet i det vante siget nå. Jeg kjenner henne fra utsiden. Hun var den som aldri ga seg da vi gikk dagsetapper mot Trondheim sist gang, i 2015. Et bilde av henne foran peisovnen på Meslo i Rennebu kommer opp i hukommelsen. Vi var alle temmelig utslitte etter en lang dagsetappe, men Lill var i tillegg ubeskrivelig lykkelig over å ha klart å komme fram for egen maskin en dag til.

Det er snart to år siden nå. Lill lever fortsatt! For meg som har vært en av hennes medvandrere i disse årene har jeg undret meg over hvor tilpasningsdyktig hun må være. For hvordan leve med begrensninger som melder seg. Igjen dukker Aagesens bok Ingenmannsland opp i samtalen. Undertittelen på boka er: «For oss som ikke døde, men ikke lenger er syke, men heller ikke blir friske». Dette er sterk kost! Lill har en annen lesehastighet enn meg! Hun har kommet langt i boka, der hun sitter i campingstolen.

Vi kom oss til Haug, et sjarmerende sted 1 km fra Klækken hotell på vei over til Kistefoss og Hadeland glassverk. Det ble nok for denne dagen.

12728 skritt = 8,1 km. Det er vi fornøyd med!