Den som alltid har vært der ved siden av Lill siste årene er Michel, hennes mann gjennom mer enn 25 år. Langt opp i Gudbrandsdalen langs Pilegrimsleden mot Trondheim, blir medvandring et tema vi nok en gang streifer innom. De er begge klare på at selvom de kan gi hverandre mye så trenger de begge å ha flere medvandrere.

Å være en medvandrer er blitt et begrep innen hospice forståelsen i Norge. Kari Gran Bø som har studert det indre liv på hospice er en av de som har lanserte begrepet. Godt inspirert av Cicely Saunders, som mer enn noen er knyttet til hospicefilosofien; en måte å tenke på, om hva som er viktig med hensyn til omsorg for døende og deres nærmeste og hvilke konsekvenser det får for praksis. Det begrepet Saunders brukte var companion; en som følger eller følger med. En fortelling Cicely Saunders selv delte var knyttet en svært syk polsk mann med navn David Tasma i 1947. Han var emigrant og uten nær familie i London. Cicely hadde hatt kontakt med han lenge og de delte mange tanker om hva som var viktig på slutten av livet. På et tidspunkt sier han til Cicely “Kan du si noe som kan trøste meg?” Cicely beskrev hvordan hun lette i vesken sin etter en bønnebok eller tilsvarende. Da avbryter David henne: “I just want what is in yor heart and in your mind”. Det han søkte var det Cicely selv kunne by på. Det var blant annet møtene med David Tasma som inspirerte Saunders til å utvikle Hospicefilosofien.

“Heldigvis har vi mange gode venner og støttespillere” sier Lill. “Men du, Astrid har som profesjonell – med din finkalibrerte kombinasjon av nærhet og distanse til oss begge – blitt særlig viktig for oss i den situasjonen vi er i nå.  Det er godt å vite at det er noen der som både har erfaring og tåler å høre detaljene om det som smerter oss mest fysisk og psykisk. Utfordringene kan lett bli for store eller for tunge for dem som står nærmest pasienten dersom de blir gående gjennom hele prosessen uten profesjonell støtte. Pårørende har sin egen smertefulle vei å gå. Noen greier å skyve vekk tanken på hva som skal skje når de blir alene. Andre vil snakke om det i forkant”.

Lill forteller om tirsdagsklubben på Nesodden, der kreftteamet har åpent hus med servering hver tirsdag. Kreftrammede, deres pårørende og etterlatte er velkomne. Tiltaket har blitt svært populært. Nå somstadig flere lever lenge etter en kreftdiagnose er slike tiltak uvurdelige. Her fungerer likemannsprinsippet og man blir medvandrere.

De nærmeste kan av og til bli for nære til å dele det mest smertefulle, eller det ukjente kan av og til bli for skumle og dvele ved når angsten for å miste lurer bak. Når de første skrittene er tatt inn i dette ukjente landskapet blir det ikke like skummelt å gå veien sammen med de en er aller nærmest.

Lill og Astrid