”Kan onkel smitte meg?” sa sønnen min forsiktig, mens han krabbet opp i den sterile sykehussengen. Han ville gi onkel en klem. Det er noen år tilbake og den lille karen var i barnehagealder. I sengen lå min lillebror livstruende syk, omgitt av tuber inn og slanger ut. Den tynne bleke kroppen var dekket av blåmerker etter sprøytespisser. Fra den ene dagen til den andre var ikke onkel den samme, og sønnen min var undrende, usikker, spørrende og nysgjerrig. Selvfølgelig er han det, tenkte jeg.

Smitter KOLS? Kan jeg få kreft hvis jeg tar på mamma? Kan pappa dø mens jeg er på skolen? Hva gjør kreften med mormor? Blir lillebror sykere hvis jeg bråker? Kommer jeg til å bli ertet på skolen fordi mamma har mistet håret? Kan jeg gå i bursdag når storesøster er døende?

Det er en naturlig konsekvens av alvorlig sykdom at barna i familien blir engstelige for at også andre skal rammes av katastrofer eller dødelige sykdommer. Barn har kanskje ikke behov for de lange samtalene, men de har i høyeste grad behov for å bli sett. Barn snakker og gråter i små porsjoner. Barna lever her og nå. De spør, får svar, for så å løpe ut igjen for å leke videre. Senere dukker nye spørsmål opp.

Også små barn ønsker å gi uttrykk for sin kjærlighet og omsorg, også de har sitt behov for å ta avskjed med en døende bestemor, et søsken eller mamma og pappa.

Avskjed har stor betydning for hvordan vi senere i livet bearbeider sorgen ❤

https://kreftforeningen.no/rad-og-rettigheter/mestre-livet-med-kreft/doden/bor-jeg-snakke-med-barnet-om-doden/

https://www.familieverden.no/Oppdragelse/De-vanskelige-emnene/Hvordan-snakke-om-sykdom-og-dod/