Lill og jeg har gått sammen i flere dager. Det er slik vi har tilbrakt mange kortere og lengre dager siste året. På våre vandringer skapes lange tanker, sier Lill. Det har vært mange tema som har vært berørt. Nå har vi igjen vært innom hva vandringene gjør med hver og en av oss. Lill har vært alvorlig kreftsyk i snart ti år. Jeg har vandret med og prøvd å forstå hvordan livet til Lill er. Etter hvert har imidlertid samtalene våre vevd seg i hverandre. Der en begynner følger den andre på.

I starten var mye av fokuset på det å motta, være avhengig av hjelp og det og yte denne hjelpen. Jeg er sykepleier og møter alvorlig syke og deres nærmeste jevnlig. Det har vært noe av mitt bakteppe i samtalene. Men det har endret seg. Etter hvert er det livene våre med alle relasjonene våre som har fått plass. Lill er pensjonert klinisk psykolog. Jeg pleier å fleipe med at terapien virker, når vi møtes.

Nå går vi igjen. Torsdag var en vanskeligere dag. På et tidspunkt sier hun stopp. Optimistisk etter gårsdagens tur på vel 13 km har vi tatt mål av oss til å klare de 14 km det er fra Balke via Hoff til Kapp. 1 km før Hoff sier Lill at nå går det ikke lenger. Det betyr at Lill og Michel venter og jeg går videre for å hente bilen som vi har som back-up.

Når jeg går sammen med Lill har jeg tilpasset tempoet som er nødvendig. “Jeg kaller det å snegle”, sa Lill i fjor da vi gikk i motbakken fra Hjerkinn over Dovre. En helt nødvendig egenskap når spredningen til lungene gjør sitt og tvinger tempo ned. Nå går jeg videre i eget tempo. Jeg merker jeg øker det betraktelig. Litt mer som jeg vanligvis gjør i mitt vanlige hverdagsliv. Det slår meg hvor godt det er å vandre i Lill-tempo. Det er da en merker hvor ubeskrivelig vakkert det er langs veien – eller gutua som en sier her på Toten om de smale gruslagte veiene mellom jordene.

Fellesskap er viktig. Det erfarer jeg når jeg jobber på Hospice. Det fellesskapet som vokser fram mellom pasienter og “familiene” deres på kryss og tvers. Ofte inviteres vi som jobber der inn i disse fellesskapene. Men ikke alltid.

De fleste har imidlertid også behov for å være alene. Noen mer enn andre. Å kunne regulere dette er utvilsomt viktig på slutte av et liv. Dette blir det viktig å legge tilrette for når den som er syk ikke kan være hjemme. Da blir det ikke minst viktig å legge til rette for de nærmeste rundt. Dette blir viktig når vi skal planlegge framtidens hospice.

I dag skulle Lill og jeg vandret videre fra Øyer. En kort telefonsamtale i går og vi har konkludert med at vi venter til tirsdag. Målet i den grad vi har noen mål ut over det å la bena styre farten er tre dagers vandring denne uka. Dere hører fra oss!

Astrid Rønsen