Kritisk konflikt, skyhøyt sykefravær og svak behandling av døende var overskrift i Kommunal Rapport 8. aug 2017 En revisjonsrapport fra KPMG som har sett på forholdene ved Lindrende enhet, Solvang sykehjem i Oslo. Det er nedstemmende lesning; faglig konflikt og uro over lang tid internt blant fagpersoner knyttet til enheten. Bekymring rundt manglende kompetanse og feilmedisinering har vært utgangspunkt for sykepleiere og hjelpepleiere som varslet. På en spesialisert enhet som lindrende enhet, må en forvente at grunnleggende kompetanse innen lindrende behandling er god. I rapporten betegnes den som lav.

At konflikten har fått pågå over tid og skapt internt støy er ikke bare betenkelig; det er uakseptabelt. Det er i disse omgivelsene pasienter og pårørende skal tilbringe de siste dagene og ukene av sitt liv; en tid som burde være omgitt av trygghet og ro. Paradoksalt nok har revisjonsrapporten gitt aktuell avdeling stempelet «forsvarlig».

En kunne være fristet til å ta mange diskusjoner knyttet til KPMGs revisjonsrapport. Spørsmål knyttet til kompetanse eller mangel på sådan, meldekultur og varslingsrutiner og belastninger ved å ta bryet med å si fra om det som fagpersoner og fagmiljøer reagerer på, er alle spørsmål som hadde hatt sin berettigelse er. Her skal vi hverken ta stilling til kvalitet på revisjon eller ta side i konflikten. At det ER en slik konfliktsituasjon er et  alvorlig problem i seg selv.

Hvorfor er dette alvorlig?

Den pasient- og pårørendegruppe vi her snakker om er på sitt mest hjelpetrengende og sårbare. Døende pasienter med langstkommen kronisk sykdom, som eksempelvis kreft, er avhengig av at tjenestetilbudet har nødvendig kompetanse innen symptomlindring. Samtidig handler døden først og fremst om å være i en eksistensiell, psykologisk og sosial situasjon hvor mye står på spill. Om pårøende går videre med gode eller dårlige minner fra dødsleie til den de er glad i får store konsekvenser for det livet de selv skal leve videre.

Hvor lever de døende pasientene?

Uavhengig av pågående konflikt på Solvang sykehjem er det også grunn til å bekymre seg for følgende: Det er bare disse 16 plassene som er definert som spesialisert tilbud på kommunalt nivå i Oslo. Hvis en legger til Lovisenberg sykehus`s 12 plasser ved Hospice Lovisenberg representerer dette ikke mer enn drøy 1/3 av det som en anbefaler som en internasjonal norm for kapasitet som er nødvendig å legge tilrette for. Hvor er alle de kronisk alvorlig syke i siste del av livet? Og hvordan har de det der de er?

Vi vet at de i liten grad er i sitt eget hjem når døden nærmer og bare 7-8% dør der. På landsbasis er det sykehjemmet som er det stedet de fleste av oss dør. Flere steder har disse sykehjemmene egne lindrende enheter, slik som Solvang sykehjem i Oslo. Hva vet vi om kvaliteten på disse tilbudene generelt? Det vi vet er at det er store forskjeller mht kapasitet og kvalitet, men noen systematisk kartlegging av denne delen av tjenestetilbudene er blitt etterspurt lenge.

Hvorfor prioriteres ikke tjenestetilbud til døende?

I disse dager hvor valget nærmer seg blir det synlig hvem som har størst innflytelse på bevilgende myndigheter. I noen sammenhenger sitter pengene løst. Et eksempel for en snau uke siden er helseministerens strakstiltak til en nasjonal ordning med ekspertpanel for å gi alvorlig syke en ny vurdering når legen deres sier at helbredelse ikke er mulig. Men for de som faktisk er i samme kategori og dør – hva kan vi si at vi tilbyr dem? Vi har en helseminister som med gode intensjoner snakker om “pasienters helsevesen”- dette må ikke bli et vokabular for festtaler! Et samfunn skal måles på grad av solidaritet med de svakeste og mest sårbare, skal en klok person ha sagt. Vi har et problem. Det blir større forskjeller mellom sterke og svake grupper i dette landet – hvis vi ikke begynner å handle nå.

Løsninger

Hospiceforum Norge(HfN) er en frivillig ideell organisasjon som jobber for å bedre tilbudet til døende og de som skal leve videre. I ti år har HfN møtt statsråder, sentrale helsepolitikere og andre. Vi har møtt mye velvilje og forståelse, men hvor er løsningene og virkemidlene? Situasjonen i Oslo kommune er enda et eksempel på at vi må forsterke tjenestetilbudet til denne gruppen. Det handler ikke bare om ekstra bevilgninger og penger. Det handler om nye løsninger. Vi trenger behandlings- og pleiekulturer som kan bygge kvalitet og vise vei. Hospice – et tilbud dedikert for døende og familiene deres, som hverken er underlagt tradisjonell sykehuslogikk eller kommunalt byråkrati, er en slik løsning. Det er på høy tid at vi tar nye grep for å bygge opp tjenestetilbud med en tverrfaglig behandlings- og pleiekultur med nødvendig kompetanse. Å møte mennesker i denne delen av livet er ikke noe som “bare” går av seg selv. Det er heller ikke noe som “bare” administreres fram. Å dø er en viktig hendelse i alle menneskers liv. Om denne hendelsen skal forbli et godt eller dårlig minne for de som skal leve videre er avhengig av hvordan den siste tiden blir. Det er derfor kritisk viktig i disse dager hvor helse er en av de mest brennbare temaene mot høstens Stortingsvalg.

Omsorg for døende – offentlig eller privat ansvar?

Helsetjenester er tradisjonelt noe det norske folket har heinet om. Vi er kjent for å ha et godt utbygd offentlig tjenestetilbud. Flere har uttalt bekymring med hensyn til om våre verdier om likeverdige tilbud til alle uavhengig av alder, kjønn, etnisitet eller bosted nå er i ferd med å smuldre opp. En av debattene under Arendalsuka tar opp disse spørsmålene knyttet til omsorg for døende og familiene deres: Er omsorg for døende et offentlig ansvar?

Kjære politikere, nå er sjansen til å mene noe og det må gjøres noe. Møt opp til debatt 17. august kl 10-11 i Arendal.

Med hilsen Astrid Rønsen Hospiceforum Norge/Førstelektor NTNU i Gjøvik