Mennesket virker skapt for denne formen for mosjon, der vi kan gå mil etter mil uten at det nødvendigvis sliter på kroppen. Dessuten er det noe med farten som er så behagelig, dersom alt skjer i eget tempo. Da kan både kropp og sinn falle til ro.

Lill har sin neste kontroll i slutten av juli, to uker ut i august foreligger svaret. I mens går hun, dog i sneglefart, men det gjør ingenting. Lill har nylig rundet 75 år, en bursdag hun ikke ventet å kunne få oppleve, men som ble et viktig milepæl. Hennes store drøm var å få være i live til nettopp denne dagen. Sykdommen har ikke druknet grunnformen hennes, men det er klart at den skaper begrensinger. Deriblant fatigue. Denne våren har hun vært veldig dårlig. Akkurat nå har hun pause fra cellegiftbehandlingen. Lill fikk diagnosen brystkreft for 10 år siden, og etter hvert spredte kreften seg til lunger, så skjelettet, og så til leveren.

Sammen med en gruppe som har overlevd kreft, vandret hun pilegrimsleden gjennom Nord-Spania for 7 år siden. I mil etter mil ble livet styrt av rytmen fra føttene, den ene fremfor den andre, om igjen og om igjen. Slik tråkket alle over det uttørrede landskapet under Spanias nådeløse sol, der de satte fokus på takknemlighet for å være i live, etter å ha vært så truet på livet.

Hennes metodikk, er rett og slett å flytte det ene benet foran det andre. Beholde en rolig pust. Det hun har gjennomført nå, mener hun selv er mulig fordi hun har en en god grunnform. Hun restitueres raskt, og hun er lett-trent.

Når ruten til Pilgrim for Hospice 2017 planlegges, velges det letteste og flateste terrenget. Lill har vært sliten, hun til og med slura med språket, der de avsluttet torsdag ved Hoff kirke i Østre Toten, litt kortere en det som var det opprinnelige målet. Lill tror ikke på å presse kroppen når man er så dårlig som hun er nå. Det hun gjør er å bruke kroppen så langt den kan brukes. Hun dytter ikke på grensene, og synes ikke det er vanskelig å be om å bli hentet når nok er nok, selv om det er 1 km fra målet. Slik som på torsdag.

Når du er alvorlig syk kan du ikke bare hente ut ekstra krefter og overstyre kroppen på samme måte som før, sier Lill. Du må tilpasse deg den situasjonen sykdommen har satt deg i. Hun har hvilt seg godt etter torsdag og føler seg bra i dag. På mandag går kjøreturen mot Øyer, og samme ettermiddag fortsetter de på sin planlagte rute, mot Trondheim. De tenker å gå i fire dager.

Grunntanken og motivasjonen er at hun tror at mosjon er ekstremt viktig for helsa, på samme måte som kostholdet. Å gå er en av de beste måtene å få mosjon på, når en er dårlig. Lill har klippetro på at mosjon er helsebringende. Selv går hun helt på flatmark, da motbakker tapper for mye av energien i den helsetilstanden hun nå er i.

Gåingens effekt som treningsform, en av de enkleste og kanskje eldste av alle treningsformer, og bør få sin plass i lyset. Kroppen blir herdet gjennom gåing i kampen for å overleve, men i den moderne verden er det ofte ikke slik lenger. Der vi blir nedlesset av treningsprinsipper og utstyr, som ofte tar lysten og gleden bort fra treningen. Mange folk som er utrente har en opplevelse av at trening skal være så hardt, ettersom man ser Ole Einar Bjørndalen med slim rundt munnen. For de fleste vil gåing være mosjon, og det vi vet er at snittnordmannen har et stort potensiale til å øke sitt aktivitetsnivå, om det så er noen runder rundt huset.

Vi runder av med noe viktig Lill har sagt, når det gjelder hennes inspirasjon. Hun har funnet en form for mosjon som gir veldig mye mer enn trening: hun går i selskap med andre, i et fellesskap. Og så er det naturen da, det har vært en fin vår og fin sommer, sier Lill. Opplevelsen i seg selv gir jo glede. De lange samtalene, det å ha tid og ro, det å gå inn i temaer, formulere seg, utfordre hverandre.

Lill sin første tur til Trondheim var i 2015, med det samme formål, å gå for Hospice. På denne tiden hadde Lill akkurat fått tilbakefall med spredning. Under midnattsmessen i Nidarosdomen valgte Lill å presentere seg selv, med den erkjennelsen at hun hadde erfart en fantastisk opplevelse gjennom vandringen, hun var i live. Med metastaser. Hennes presentasjon passer like godt i år som i 2015;

“Jeg heter Lill De Greve, og presenterer gruppen “Pilegrim for hospice”, som har gått leden fra Oslo til Trondheim. Vi har vært organisert som en stafett, og har båret frem en budstikke som oppfordrer vår regjering til å sette helhetlig omsorg for alvorlig syke og døende på dagsorden.

For meg personlig er dette et stort øyeblikk. Jeg har gått mer enn halve distansen, til tross av at jeg lever med en kreftsykdom, som har spredt seg til flere organer. Det kjennes som et mirakel at jeg kan stå her i Nidarosdomen i kveld, og vite at jeg har nådd målet. Jeg lever på overtid, eller la oss kalle det nådetid.

Jeg står her på vegne av flokken vår, i dyp takknemlighet, og glede, over å kunne være akkurat her. Akkurat nå!”