Så er Lill og jeg på vår «prøvetur» langs leden på vei til Trondheim. Lill og jeg har gått sammen før, og i mer enn et år har vi tatt biter av Pilegrimsleden på vei nordover fra Oslo mot Trondheim. Lill er alvorlig syk, kreftsyk på tiende året. Da vi gikk sammen til Trondheim første gang var året 2015. Hospiceforum Norge ønsket å gjenta vandringen fra året før, Pilegrim for Hospice 2014, og i 2015 ble vandringen en slags stafett hvor mange deltok. Lill var med ut av Oslo og hun og jeg møttes på Oppdal for å gå de siste 250 km inn til Trondheim. Vi hadde mange og lange samtaler om det å være mottaker og hjelper i helsevesenet vårt. Den gangen sa vi at «Disse samtalene skulle vært tatt opp». Et drøyt halvår etter ble dette igjen tema, og jeg spurte om hun kunne tenke seg å fortsette samtalene med tanke på et bokprosjekt. «Ja» sa Lill, «men da må vi begynne å gå igjen!»

En dag i mars 2016

Ikke lenge etter ringer Lill meg, hun har igjen fått påvist ny spredning. Hun opplever at tiden er knapp og spør meg «Kan du begynne å gå i morgen?».

Vi starter igjen fra Middelalderparken og går østleden på Romerike. Med lydopptaker i lomma har vi hatt mange og lange samtaler som etterhvert har vevd seg i hverandre. Lill trodde hun ikke ville rekke å oppleve sølvbryllupsdag med Michel. Derfor gikk vi kremetappen over Dovre sammen tidlig på sommeren i fjor, for samtidig å feire sølvbryllupp på Kongsvold. Men igjen overrasket livet både Lill og oss andre. Hun har, som hun selv sier, gått inn og ut av «dødens forgård» mange ganger i løpet av denne tiden. Nå, et år etter, er Lill tydeligere enn noen gang. Vi skal gå! Vi skal gå sammen mot Trondheim.

I år skal Hospiceforum Norge ha et arrangement i Hospitalskirka når vi kommer fram til Olsok. I et samtalepanelet skal Lill være med. Det betyr at den siste etappen fra Lian sammen med alle andre vandrere 28. juli, skal vi gå sammen. Alt mellom her og 28. vet vi foreløpig lite om. I går var det «prøvetur». Hvor mye orker Lill egentlig? Det er ikke lenge siden hun fikk sin foreløpig siste cellegiftkur.

Vi reiste til Norderhov med hunden min Cita, som er 13 år og begynner å bli en sliten hund. Været er bra, det kunne ikke vært bedre, med sitt oppholdsvær og sol. Ikke for varmt og lett vind. Akkurat et slikt vær som vandrere ønsker seg! Det går sakte i starten, og Lill er litt ustø. Hun sier at bena av og til svikter litt, men etter den første seige bakken mot Klækken, hvor leden tar en avstikker inn til venstre, ser vi et skilt: Stavhella.

Vi går til venstre. Et heldig valg. Det er en stor gressvold som åpner seg omkranset av noen gamle bjørketrær. På volden er det flere runde høyder. Det ser ut som gamle gravhauger. «Nå skulle vi hatt en benk og tatt en skikkelig hvil», har Lill gjentatt noen ganger siste hundre meterne. Der framme med utsikt over Steinsletta og Tyrifjorden står en campingstol med høyt ryggleie.

Gode samtaler

Av de mange samtalene vi har hatt opp gjennom er også denne dagen en samtale om hvor krevende det er å være i denne situasjonen hvor en veksler mellom syk, ikke frisk og det å ha mange plager eller mer normale dager. Lill har forsøkt å beskrive, og jeg har prøvd å forstå. Jeg nevner en bok jeg har kommet over, og jeg har den med i sekken. Dette er boken skrevet av Håvard Aagesen. «Ingenmannsland» har grepet meg fullstendig. Han beskriver noe av det samme som Lill prøver å dele med meg. Jeg fikk den i går og nå sitter Lill og blir fullstendig fanget av det samme. Forskjellen på Lill og meg er at hun har en forutsetning for å forstå det Aagesen prøver å sette ord på. Dette kommer til å fylle samtaler i mange kilometer videre.

Vi er klare for å gå igjen

Hvor langt vi kom i går skal dere få vite senere i dag?

Til uken fortsetter vi fra Søsterkirkene på Gran. Vi skal ihvertfall gå til Branbu, så får dagen vise hvor vi ender den dagen.

For de av dere som måtte lure på hvordan dere blir medlem av Hospiceforum Norge, eller vandringen vår, kan dere ta kontakt med meg på astrid@hospiceforum.no eller mob: 47318852

Med vennlig hilsen Astrid Rønsen