Vi er i Juni, årets sjette måned, med sine 30 dager. Denne sommeren skal vi dele historier fra våre følgere, og disse historiene er den viktigste stemmen vi har. Et halvt år tilbake i tid ble dette brevet publisert i Akersposten, samt sendt som brev til sykehusdirektøren på Diakonhjemmet Sykehus i Oslo.

“Kjære Diakonhjemmet Sykehus,

Du rommer en unik egenskap. Elementærlæren bør ligge hos deg. Som om du er hjørnestenen i medisinsk kunnskap, taktfullhet og omsorg. Du representerer en grunnvoll. Din verdibevissthet og evne til å omsette nestekjærlighet er høyt verdsatt.

Min bror fikk et prøvet liv, han døde hos dere den 13. Desember 2016. Den tynne kroppen med medfødte og tidlig ervervede funksjonshemminger, med komplekse og sammensatte lidelser. Utallige netter med preg av blålys og akutt sykdom. Like fullt levde han helt ut. Dager med smerter og frustrasjon. Likevel livsglad.

Tapperheten, hans kampmoral, evnen han hadde til å holde ut i det vanskelige. Den gikk også hånd i hånd med den omsorgen dere utførte, dere ga han mot. Dere ga oss håp. Dere møtte oss med åpenhet, og dere omfavnet han med dyp respekt. Tale og språk er nøkkelelementer for å kunne fungere sammen med andre, til tross for hans manglende språk og syn, klarte dere likevel å gi uttrykksfull omsorg og behandling. Dere rommet hele han, fullt og helt. Hver dag han var sammen med dere, frem til han døde stille og fredelig.

Kloke hoder, ekthet og mennesker i nød

Det opplevdes som en uendelig tilværelse, som aldri skulle ta slutt, på rommet i den lange armen på 4 Nord. Eller i 1 etasje ved Intensivavdelingen, Akuttmottaket, Røntgen eller i kjelleren ved Kirurgisk avdeling. Tross for helseutfordringer av krevende art, har hver og en møtt oss med forståelse og respekt i sårbare situasjoner, gjennom år. Sykepleiere, anestesi, ernæringsfysiolog, radiografer, leger, fysioterapeut, kirurger, sekretærer, prester og portører. Alle har på hver sin måte utøvd en profesjonell holdning, bidratt med sin kompetanse, samt vist barmhjertighet. Der Lege Torleif tok plassen i rommet og bredde sin unike omsorg og kunnskap over min bror. Klappet på, pratet varsomt, men trygt. Beskyttet han. Lege Vigdis, med sin fantastiske evne til å se min bror, ivareta han, og samtidig oss. Kjære Rebecca- tusen takk for at min bror fikk oppleve deg som lege. Sammen, er dere en høyt skattet praksis. Uvurderlige Irene, Anders, Bjørn, Anna, Kjersti, Inga Kristin- dere er verdsatt, og høyt respektert! Ingen er glemt, selv om ikke alle navn er nevnt.

Det åpenbarte seg noe varmt når man steg ut av heisen eller toppet siste trappetrinn i 4 etasje. To imøtekommende damer, med milde blikk og vennlighet, bidro med ro før vi møtte lillebror, han som beriket livet vårt. Takk sekretær Anne og sekretær Wenche, for at dere bidro med at pusten kom ned i magen før vi gikk inn i stuen til den viktige personen vi var der for å se, han som tok nattesøvnen på stjerneklare netter, han som i dag ligger godt innpakket i hjerte og sinn. Min bror.

For å kunne være for min bror i hverdagen, ved sykehussengen, forble vi utenfor oss selv. Som om vi betraktet det hele utenifra, men likevel var en del. Men hele veien, på laget vårt, kjente vi en menneskelig varme og en unik evne til å spre trygghet. Uansett utsikter.

Den tradisjonelle forestillingen om at sykepleiere er engler i hvitt, som ofte ofrer litt av seg selv for å hjelpe andre, undervurderer profesjonen og deres kunnskap. I løpet av de siste 3 årene, hvor mye av tiden er tilbragt på Diakonhjemmet, har vi møysommelig fått erfare dette. Den medisinske fagkunnskapen, kompetansen rundt medmenneskelighet og praktiske ferdigheter, gjør meg stum av beundring og begeistring. En verdig og trygg siste tid, er gjennomført i ledelse av Diakonhjemmets leger og sykepleiere. Her er ingen autoritær og streng doktor med tversoversløyfe, som om de er offiserer med striper og stjerner. Her er leger som møter mennesker i deres viktige del av en livsreise, lytter til fortellinger og støtter. De har løftet blikket fra journaler og prosedyrer for å se min bror og familien. Samtidig har de, med utstrakt hånd, manøvrert behandling på en særdeles taktfull og fin måte. Når vi er i nød, trenger vi å bli sørget om, sørget for. Tatt vare på. Klokt og ekte.

Slutten på ventesorgen

Innenfor veggene på rom 447 skalv vi noen ganger som bjørkeløv i høststorm. Men vi var sammen med dere. Da ble det ikke så farlig likevel. Det falt mange tårer, for sorgen er stor er gråten medisin. Vi delte historier og det utøvdes latter, sammen med dere. Det ble vekslet alvor og det kvitret i dype samtaler. Sammen med dere. Deres sammensatte kvalitet ligger i pust, i holdninger, og i personlighet. Dere har vært til disposisjon. Mer en hva vi kunne forvente.

Sykepleier Ellen, der hun rakrygget og sterk, men samtidig myk, har stått i det uforutsigbare og varierende uværet med oss i 3 år. Med sin praktiske visdom, innsikt og klokskap. Med dette skapte hun solskinn. Og hun var ikke alene om denne magien, for med seg på laget fulgte mange, og ingen er glemt. Der sykepleier Anne, med sin unge alder, så hele min bror. Han var mer enn en sykdomsdiagnose eller en samling symptomer. Han led, og hans tilstand må forstås gjennom hans historie. Sykepleier Karoline, som gjennom sin nydelige personlighet bringer kunnskap, omsorg og nærhet. Sykepleier Tina, med den naturligste evne til å gi en verdig og trygg siste tid. Med kloke ord og varsom hånd. Dere er høyt respektert og verdsatt. Sykepleier Reidun med sin godhet- du har vært viktig for oss.

Lege Ørjan kan trygt ta sin plass i sentrum i en stakket stund. Han kan stå der med sin kompetanse og tydelige ord. Ørjan eier rommet, i positiv forstand. Han er trygg nok til det. Samtidig slipper han lyset inn der vi skal forberede oss på at en vi elsker skal begynne på og slutte å leve. Med sin kunnskap og gode formidlingsevne, har han stått stødig i ro, pustet langsomt, og bidratt med en sårt trengt trygghet.

Lege Reidulf kan vise alvor, gi en klem eller smile der det behøves. Han forteller med omtanke og kløkt, enten det er positivt eller negativt, for nettopp han har den egenskapen at budskapet ikke blir så farlig, uansett.

På tampen av en adventstid som løp mot jul, passet det å fri til religionens hellige handlere. Så kjære sykehusprester, deres spesielle egenskaper og guddommelige formidlingsevne og omsorg vil aldri bli glemt. Der dere satt med oss når lillebror døde, og der dere snudde ferden den kalde kvelden midt i desember for å være med oss på syning. Magisk og vakkert.

Diakonhjemmet, dine verdier gjenspeiles i den trygge omsorgen og verdifulle kunnskapen som utøves gjennom helsetjenestene du byr på. Som gjest har man aldri lyst til å gå. Som pasient gir du rom for hvile, vel viten om trygghet i dine hender. Som pårørende gir du oss ro og harmoni. Du ivaretar. Du skaper trygghet. Gitt av leger og sykepleiere med kloke hoder og evnen til å handle. 

Julen 2016 lå foran oss og Oslo badet i sol. Kalde dager svømte i ring med varmere dager, som om de er på let etter Kong Vinter før høytiden. Det skulle ikke stå på stemningen før den store dagen den 24. den måneden, for byen bød på Jul. Julen er vel best kledd i hvitt. Hvit bekledning av krystallklare snøfnugg og istapper som blinker som diamanter i sollys. Sammen med det røde.

Med vennlig hilsen storesøster til Hans-Christian