Sykepleieren fra Helsingfors, født 1953, beskriver at helse til livets slutt kom for å bli. Det ble hennes perspektiv. Hospiceforum Norge fikk kontakt med Ulrika Hästbacka for en liten tid tilbake, i forbindelse med at hun har gitt ut sin første bok. Hun har bodd i Norge siden 1998. Den engasjerte sykepleieren jobber i dag som vikar på Austjord Hospice, og ved siden av dette holder hun forfatterskapet varmt ved å skrive ned sine refleksjoner om helse til livets slutt.

Ulrika utdannet seg til sykepleier, helsesøster og sykepleielærer i Finland og hun forteller at Helsesøsterutdannelsen i Finland har livsløpsperspektiv. Dette innebærer helse for alle uansett alder. På 70-tallet, når sykepleievitenskapen ble etablert i Norden, var Finland, under ledelse av professor Katie Eriksson, med om å definere begrep som lidelse og helse.

Ulrika forteller at hun ser på helse på et dypere plan enn den velvære-dimensjonen som vi ofte snakker om, og i boken hennes beskriver hun helse fra den akademiske tradisjonen som hun kommer fra. Hun har jobbet som jordmor, seksualrådgiver og helsesøster i kommunen, i tillegg har hun erfaring som radiojournalist i Finland, hvor hun også hadde egne helserelaterte program. I erfaringssekken ligger også undervisning i helsefremmende og sykdomsforebyggende fag, med fokus på hele livsløpet, fra graviditet, til aldrende og døende.

Ulrika har master i sykepleievitenskap og hun ser verdien av å samordne praksis og teori. Det vi gjør i den daglige pleien skal ha sin forankring i teorien, og teorien skal ha sin forankring i praksis, betrygger hun.

Ideen til boken kommer fra hennes tid der hun underviste på høyskolen i Bergen, og fra intern undervisning i samme kommune. Temaet den tid var møte med døende. Ulrika forteller at hun ofte fikk høre at alt går bra bare ingen dør på min vakt.

Hvorfor er vi så redde for den døende og døden?

Det er utfordrende å hjelpe døende og deres pårørende når vi er så redde for døden, konkluderer Ulrika. Etter 13 års opphold i Bergen, hvor hun i 2006 ble kårets til årets sykepleier i Hordaland, flyttet hun til Skien og begynte på Lindrende enhet for å komme nærmere innpå fenomenet døende. Hvorfor var personalet på Lindrende så fortrolige med at pasienter faktisk dør? Ulrika forteller åpent om en fantastisk reise der hun fikk lære av pasienter, pårørende og kolleger. Her lever et utrolig profesjonelt og reflektert arbeidsmiljø. Fra dette vokste boken og refleksjonene i “La oss snakke om døden” fram. Boken retter seg ikke bare til pleiepersonell, men også til alle som er interessert i medbestemmelsen rundt sitt eget liv og sin egen død.

Ulrike tror, og håper, at boken vil bidra til refleksjon og økt innsikt. Jeg ønsker også vekke debatt om substansen i boken, avslutter hun.

Å møte mennesker som er døende er ikke bare lidelse. Det finnes også elementer av glede og humor. Å møte lidelse og gi seg selv lov til å se glede og skjønnhet i situasjoner rundt døende og død krever mot og refleksjon.

Ulrika Hästbacka

IMG_0524