Vi sitter på Borkerud og prøver å sette ord på tilstanden av utmattelse – mange kaller det fatigue. En tilstand vel kjent for mange kreftpasienter som får behandling med cellegift eller har fått strålebehandling. Hva er dette? Hva er årsakene til at det blir slik og finnes det noen måter å møte dette på som gjør at det blir bedre? Det finnes ulike kurer for å behandle og bremse kreftsvulsten, men behandling for fatigue er det vanskelig å finne.

-Det paradoksale er at det er behandlingen for sykdommen og ikke kreftsykdommen i seg selv som  fører til denne tilstanden og som gjør at jeg føler meg syk, sier Lill. Vi har møtt Håvard Aagesen på turen. Han har akkurat skrevet boken: «Ingenmannsland – for oss som ikke døde som ikke lenger er syke, men heller ikke blir friske». Aagesen beskriver noe Lill gjenkjenner.

-Jeg har trodd at det handlet om at energilagrene er tomme, prøver jeg meg.

-Ja, det kjennes slik, men det er en dimensjon til i dette som går på at kroppen kjennes blytung. Det nærmeste jeg kommer en beskrivelse av dette er at det kjennes som om hele kroppen er pumpet full av sement. Jeg ville trenge en innsprøyting av adrenalin – noe jeg sikkert ville fått om det begynte å brenne rundt meg. Da ville jeg nok ha kommet meg i bevegelse. Men ellers kan det kjennes som en nærmest umulig oppgave å komme seg opp av en stol og gå over stuegulvet til kjøkkenet.

Får du noen forvarsler?

-Nei, jeg greier ikke å finne noe mønster i dette her, sier Lill, og jeg aner en undring hos henne. Hva er egetlig fatugue, disse rare greiene som så mange møter etter lang tids sykdom og behandling.

Vi har begge lest boka til Aagesen.

Han er opptatt av å mestre denne tilstanden som har så uventet stor «makt» over hverdagen og livet hans. Jeg opplever at ikke dette helt er Lill`s prosjekt. Lill er enig. Hun har nokså lett kunnet akseptere dette som et handicap som hun må ta hensyn til. Så lenge jeg greier å prioritere og posjonere ut det jeg har av energi på en hensiktsmessig måte så greier jeg fint dagliglivet som pensjonist.  Og pilegrimsturer i eget tempo. Men det er da også lettere for en 75 årig alderspensjonst enn for en ung småbarnfar på karrieremessig opptur.

Vi snakker om motbakkene. Det er først og fremst der bremsen kommer for Lill. Jeg sier at jeg ikke har opplevd at hun klager når vi snegler oss oppover motene. Hun ler og ser på Steinar, sønnen som når er med oss på tur. – Bare spør Steinar! Han hørte meg stønne og klage i oppoverbakkene i dag.

Dette blir rart for meg. Jeg har tilbrakt mange timer i motbakker med Lill siste året.. Det er hun som har insistert på at vi skal ut på tur – også denne sommeren. Jeg synes jeg merker at motbakkene blir brattere for Lill. Men hadde det vært et ork hadde hun vel ikke gått… Nei, hennes «klaging» må være noe annet.

-Javisst, sier Lill. Det er som når du hører folk banne over en frustrerende oppgave men likevel fortsetter til jobben er gjort..  Jeg banner sjelden, men stønningen har nok samme funksjon. Man må litt ned i kjelleren og hente ut noe ekstra. Men jeg stønner vanligvis ikke når det er folk i nærheten. Hun ler. Jeg har opplevd å gå sånn og stønne opp en tung bakke for så å oppdage at jeg har en pilegrim rett bak meg.  Da gjør jeg meg så usynlig som mulig, knytter skolisser og håper jeg ikke møter vedkommende igjen.

Lill og Astrid