Sorg er det sterkeste uttrykk for kjærlighet til noen. Respekt for døden, som en del av det livet innebærer er også et helt annet forhold til sorg. Enhver avskjed som betyr noe for oss, der vi må skilles fra noen vi har nær, er sorg. Det er sorg å være tilskuer til at kroppsfunksjoner og bevissthet ikke lenger fungerer.

Som oftest tenker vi på sorg som noe som inntreffer etter en død, men sorgen kan ofte ha sitt inntog lenge før døden ankommer. Den kan starte så snart vi blir klar over at døden er en sannsynlighet, straks døden er i horisonten, og som et mulig utfall er det naturlig at vi begynner å sørge. Det være seg sorg over mange år, et helt liv eller bare i noen uker. Der man venter.

Når vi er klar over døden som kommer, og aksepterer at den vil komme, vi det ofte gi overveldende angst og frykt. Denne sorgen handler ikke bare om å akseptere den fremtidige død, men aksept av de mange tapene som oppstår når en alvorlig livstruende sykdom utvikler seg. Når vi vet at en død er nært, er kroppen ofte i en tilstand av stress, noe som kan være mentalt og fysisk utmattende. Det samme gjelder pårørende som ser på sine kjære, lide under langvarig sykdom.

Omsorg for dem som lider kvitterer med en følelsesmessig avgift, og den er gjerne svært kostbar. Høyst kostbar. Disse tingene, med mer, kan bidra til en følelse av lettelse når døden til slutt kommer, og en skyldfølelse som kan komme med den lettelsen. Disse følelsene er vonde og vanskelige, og vanlige. De er helt normale. Men når noen har opplevd en forventet død, er like fullt skyldfølelsen i denne lettelsen, og tankene for personen som er høyt elsket, overveldende. Det gjør kanskje denne lettelsen til en forvirrende følelse. Noen ganger trenger vi å minne oss selv på at denne lettelsen ikke forandrer den dype kjærligheten vi hadde for personen, men at lettelsen er en naturlig reaksjon på sykdommen.

De siste månedene og ukene av vårt liv kan også være en rik tid, uendelig viktig både for den som reiser og for de som blir igjen. Men forutsetningene for en slik modenhet før døden er ofte ikke til stede. Kanskje sykdommen har en smertefull utvikling? Kanskje avskjeden er for tung? Kanskje det ikke lenger er noen som bryr seg? Det er ingen formel for hvordan et forventet tap vil påvirke oss fordi vi alle sørger ulikt, og det er helt greit.

Anerkjenn egen sorg.

Beste hilsen Hanne-Karine Sperre, HfN