95 88 91 91 post@hospiceforum.no

Palliasjonens mor – Dame Cicely Sauders

Cicely Saunders var opptatt av pasientenes åndelige behov og mente dette var en viktig del av omsorgen for døende. I historien om hvordan sykepleie har utviklet seg som fag, troner Florence Nightingale, kjent som The Lady With The Lamp, som den mest berømte og markante skikkelsen.

Men det fulgte flere i hennes fotspor, og en av dem var den engelske Cicely Saunders. Hun regnes for å være den moderne palliative pleiens grunnlegger og pionér. Cicely Saunders, født i 1918, var sosialarbeider ved St. Thomas’ Hospital i London på slutten av 1940-tallet. Der traff hun en døende polsk flyktning med kreft, og de to utviklet et nært forhold. Samtaler med ham, om alle de behov han hadde i livets siste fase, skapte ideen om et eget sted å være for døende mennesker. Han etterlot henne 500 pund som ble starten på et fond som dannet grunnlaget for det senere St. Cristopher’s Hospice. Da Saunders tok ideen sin opp med den fremtredende thoraxkirurgen Norman Barrett ved St. Thomas’, fikk hun støtte, men samtidig en oppfordring – Ingen vil lytte til deg om ikke du er lege. Studer medisin, var hans klare oppfordring.

I 1958 var Saunders ferdig utdannet lege, og i 1967 ble St. Cristopher’s Hospice åpnet som det første i verden med et tverrfaglig team som også skulle drive forskning og undervisning. Da var hennes innsats allerede så berømt at hun mottok prisen Order of the British Empire i 1965, og tittelen Dame.

Cicely hadde tanker om at smertelindring hos døende pasienter var mer omfattende enn bare den fysiske smerten. Saunders lanserte begrepet ”total pain”, og tilnærmet seg omsorg for døende på en helt ny måte. Den kombinerer oppmerksomhet rundt psykiske, sosiale, følelsesmessige og åndelige problemer som en pasient kan møte når døden nærmer seg.

Saunders fremstår som en bemerkelsesverdig person, hennes personlige og faglige erfaringer har inspirert og stimulert til en bevegelse som i dag er spredt over hele verden. Det er derfor på sin plass å gi et riss av hvem Saunders er, fordi hennes “personal therapeutic journey” også, for en stor del, forteller om det moderne hospice`historie.

Poenget med “total pain” er å legge forholdene til rette slik at pasienten kan oppleve en “god død”. Å hjelpe pasienten til en god død er både drivkraft og mål for en god hospiceomsorg. Saunders skriver i forordet til siste utgave av Oxford Textbook of Palliative Medicine, at de verdiene som hospice bygger på, ved siden av faglig god praksis, har vist at det er mulig å erfare den gode død i dag. Det krever at den helhetlige tilnærmingen som hospice bygger på, fortsatt er del av Palliativ medisin i fremtiden.

Følgende avsnitt oppsummerer hva Saunders legger i dette:
All the work of the professional team, are to enable the dying person to live until he dies, at his own maximum potential, performing to the limit of his physical activity and mental capacity with control and independence wherever possible. If he is recognized as the unique person he is and is helped to live as part of his family and in other relationship, he can still reach out to his hopes and expectations and to what has deepest meaning for him and end his life with a sense of completion.”

Hospice er tilbudet som mangler ?

“Hvordan mennesker dør, forblir som viktige minner hos dem som lever videre”