Vi trenger en endring

Kommentar til Stein Kaasa kronikk «Lindrende behandling ved livets slutt. De er døende. Gi dem lindring» fra 10.08.20.

Først publisert i Dagbladet mandag 24.08.20 skrevet av Henriette Høyskel, styreleder i Hospiceforum Norge.

Mer av det samme har blitt prøvd i 20 år. Nå er det på tide å få flyttet omsorg og behandling av alvorlig syke og dødende ut av sykehusene. Meld. St. 24 (2019-2020) «Vi skal alle dø en dag. Men alle andre dager skal vi leve.», åpner for nye former for organisering av tjenester til alvorlig syke og døende.

Fra NOU 1999:2 Livshjelp — Behandling, pleie og omsorg for uhelbredelig syke og døende har det vært en ambisjon om at behandling og omsorg for alvorlig syke og dødende skal være tilgjengelig nærmere hjemmet. Likevel har satsningen i Norge dreiet seg rundt å bygge opp tilbudet innenfor de eksisterende rammene i helsetjenesten, nemlig sykehus og sykehjem.

Det er ikke gitt midler eller blitt gjort lovpålagt å tilby spesialiserte tilbud i kommunene. Samtidig har finansieringen av sykehus blitt innsatsstyrt, noe som har ført til kortere liggetid for pasientene for å oppnå fortjeneste. Dette går særlig utover de aller svakeste pasientene som ofte opplever en runddans mellom sykehus, sykehjem og hjemmet den siste levetiden.

Mer av det samme gir ikke ønsket resultat

Kaasa skriver i innlegget «Lindrende behandling ved livets slutt. De er døende. Gi dem lindring» fra 10.08.20 at det er «behov for betydelig forbedring i behandling og omsorg av døende for å hindre unødvendig lidelse». Det utsagnet kan jeg være enig i, men ikke i hans virkemidler. Det han ønsker er mer av det samme. Mer satsning på kompetanseøkning inne på sykehusene, særlig for en gruppe, legene.

Satsing innen spesialisert palliativ behandling knyttet til sykehus de siste 20-30 årene har ikke bidratt til endring i prosentandelen for de som dør i eget hjem. Det har heller vært en svak nedgang fra 16-13%. Selv i de regionene med sterk satsing på lindrende behandling på sykehus, som Akershus med utbygde palliative sentra, enheter, team og etablerte profesjonelle nettverk, er ikke andelen som dør hjemme høyere.

Det er altså ikke sammenheng mellom hvor godt utviklet tilbudet på sykehuset er med at alvorlig syke og døende får oppfylt sitt behov og ønske om å dø i eget hjem.

Stortingsmeldingen gir muligheter

Stortingsmeldingen om lindrende behandling og omsorg løfter blikket og ønsker å prøve ut nye modeller for å bedre forløpet for pasienter i livets siste fase. Den sier ingenting om å bygge ned tilbud som eksisterer i dag. Det den peker på er å kunne supplere tilbudet med noe annet heller enn mer av det samme. Hver helseregion har sitt palliative senter i dag. De fleste helseforetak har palliative avdelinger, enten som poliklinikk eller med sengeplasser. Men det er ikke på sykehuset vi lever livene våre, selv når vi er dødende.

Hospice som filosofi for behandling og omsorg for døende kom til for vel 60 år siden. Innenfor hospice beskriver man pasientens lidelse som «Total pain», som trenger forskjellig tilnærming for lindring, der den medisinske er én del. Åndelig, sosial og psykisk er andre områder av smerte som også må adresseres for å skape lindring. At stortingsmeldingen så tydelig er forankret i hospicefilosofi fordrer at vi må bygge opp tverrfaglige tilbud som ligger utenfor sykehuset.

Hospiceforum Norge arbeider for et tjenestetilbud, hospice, som en forsterkning til dagens helsetjeneste med hjemmehospice, dag- og døgnplasser. Det at det ligger utenfor sykehuset betyr ikke at det er lavere kompetanse eller mindre faglighet.

Pasienten som presmissleverandør for behandlingen og omsorgen som gis er derimot en vesensforskjell. Pasienten vil alltid være gjest og en utenforstående som må tilpasse seg systemet når de kommer til sykehus. Hospice snur dette på hodet og setter pasienten i sentrum. Dette lar seg vanskelig gjøre i sykehus.

Nå er tiden inne for politisk handlekraft.