#åfullførelivet - de som følger. Intervju med Heidi Tjugum

I denne serien blir vi nærmere kjent med folk som jobber med de som nærmer seg slutten av livet. De som jobber tett på, de som har ansvar for tjenester og bygger nytt og de som forsker på temaet.

Heidi Tjugum jobber som fysioterapeut i Elverum og har lang erfaring med pasienter i siste fase av livet. I tillegg underviser hun på NTNU Gjøvik i videreutdanning palliativ omsorg.

- Jeg er det som heter allmenn fysioterapeut, som omhandler alle. Så jeg jobber ikke bare med de som er alvorlig syke, men også med de som er veldig friske. Det er et spenningsfelt som er ganske krevende å jobbe i. Når du i den ene timen møter noen du diskuterer døden med, og i neste time møter noen som absolutt ikke vil trene fordi det er så kjedelig, forteller Heidi.

- Vi skal jo ha det godt, da! Og det eneste som er sikkert i palliativ omsorg at det skjer et funksjonsfall mot døden. Jeg prøver å formidle mulighetsbildet, hva vi kan gjøre. Det her er jo veldig individuelt fra pasient til pasient, og ofte har pårørende også en mening her. Jeg kan ikke si noe konkret om at «dette gjør jeg hver gang». Men målet er å se på mulighetsbildet og se hvilke muligheter som er her. Kan du komme deg opp av senga? Har du mulighet til å gå ut en tur, eller skal vi rett og slett bare tenke velvære i dag?, sier Heidi.

Videre forteller hun at det er et stort spenn i både hva pasienten kan gjøre og hva de vil. Hun har pasienter som vil trene hardt inntil det aller siste, mens hun bare en gang har møtt noen som absolutt ikke vil gjøre noe. Opplevelsen hennes er hun er en optimist som kommer inn og tenker muligheter og kan se situasjonen med et annet og supplerende perspektiv til andre som står rundt pasienten.

– Så det blir også et håp i det å gjøre noe annet enn det som skjer ellers. Jeg gir omsorg på en annen måte, med en annen innfallsvinkel. Samtidig, mitt eiebehov skal ikke dominere, jeg må kunne tenke at her skal jeg ikke inn, her trengs jeg ikke.

Heidi mener det er flere grunner til at denne pasientgruppa blir forsømt. Blant annet skyldes det hvordan fysioterapi er organisert, med store lokale variasjoner og ventelister, og at denne gruppa ikke prioriteres fordi det i dagens system ikke gir en målbar gevinst ved avslutning av behandlingen. -Må du stå på venteliste til privat fysioterapaut med avtale, så er utgangspunktet tre måneder. Da er det for sent for mange av de i denne gruppa. Jeg prioriterer frem disse pasienter, men jeg er ikke sikker på at alle rundt om tenker på samme måte, forteller hun.

For de fleste er Heidi mest kjent som håndballspiller i verdenseliten. Selv om veien fra toppidrett til i dag har vært lang, mener hun disse yrkene har noen likheter.

- Rent faglig har jeg aldri hatt noe ønske om å jobbe med toppidrett, snarere motsatt. Men det er jo også en ekstremsport å dø. Og det her med å være i ekstremsituasjoner, og at jeg liker å bli satt på prøve, det har tiltrukket meg til feltet. I tillegg så har jeg har alltid vært veldig interessert i psykologi, psykiatri og det relasjonelle. Jeg er litt arvelig belasta med en mor og søster som er psykiatrisk sykepleiere. Da blir det en del diskusjoner om disse temaene rundt kjøkkenbordet. Og så var det en tilfeldighet som gjorde at jeg ble ansatt av Kreftforeningen for en del år siden, og da pekte det seg veldig lett ut.

Hun opplever er mange kan tenke at jobben hennes er tungt og vanskelig, men hun mener at du blir trent i det man holder på med.

- Nå begynner folk å bli vant til å høre at «Heidi, hun jobber med de kreftpasientene, det er hennes greie.» Det er veldig positivt at det ikke sees på som veldig særegent, for det går jo den veien for oss alle. Jeg har jo blitt vant til det, men uten å bli altfor pragmatisk, for disse historiene berører så klart. Man får jo en sorg, og sørger jo tapet. Og jeg står jo helt alene, så må håndtere det selv. For eksempel pleier jeg å tenne et lys på klinikken når noen går bort, og så kan jeg også si til pasienter som kommer at nå har en av mine pasienter gått bort. Og man møter sin egen eksistensielle avslutning hver dag. For min del har jeg en positiv gevinst med tanke på at jeg blir bevisst på hva som er viktig for meg. Så jeg er knallhard på å prioritere vekk. Jeg driver ikke med det jeg ikke skal drive med. Vi ser ikke på TV hjemme hos oss, for å si det sånn!

Hun jobber alene som fysioterapeut, men har heldigvis flere å snakke med etter at noen går bort, blant annet kreftkoordinator og kollegaen sin i klinikken. Debrifing tar tid, men hun føler dette er viktig å gjøre.

Heidi sier at det vanskeligste med jobben som fysioterapeut er å balansere mellom friske og alvorlig syke, fordi hun jobber med begge gruppene

I tillegg til å jobbe direkte med pasienter har hun også en stilling som universitetslektor ved NTNU, der hun driver videreutdanning innen palliativ omsorg. De har studenter fra mange ulike bakgrunner, men mange jobber innen helse og er sykepleiere. I undervisningen strekker de seg etter hele bredden innen det palliative feltet, så de også bidrag inn til undervisningen fra ulike faggrupper. Studentene som søker seg inn til videreutdanninga er dedikerte fagpersoner. De har stått lenge i spenningsfeltet, og mange har følt på en utilstrekkelighet overfor å kunne hjelpe disse pasientene.

- Jeg tenker ofte hvor fantastiske disse menneskene er, og hvor heldige disse pasientene er som har disse menneskene rundt seg. Det er ingen som er uinteressert i tematikken som søker seg inn til dette studiet. Jeg kjenner meg veldig ydmyk overfor disse, ofte sykepleiere, og hva de står i arbeidshverdagen sin. Ofte kommer de fra små steder, og de kjenner kanskje pasienten og mange rundt. Jeg skjønner godt at de trenger faglig påfyll, og ikke minst personlig påfyll. Jeg tror samtlige er villige til å brenne seg helt ut for saken, og det er risikoen også. Når vi ber om refleksjonsoppgaver så kommer det veldig ofte sånn «her kunne jeg gjort mer, hva kunne jeg gjort mer». Og et genuint ønske fra 80% er å føle at de er trygge i rollen sin.

Heidi mener at videreutdanningen ikke så stor grad handler om den fagkunnskapen de formidler, for den er folk flinke på å finne frem til selv. Det handler mer om å sørge for at de som står der blir mer robust i det de står i.

- Min kongstanke er etablering av palliative team overalt, med en faktisk tverrfaglighet. Intensjonen er jo der i dag, men det er ikke mulig å få det til fordi det ikke finnes gode nok føringer og ressurser. Det blir ofte kreftkoordinatorene som gjør en viktig jobb, men vi trenger oppfølging av andre pasientgrupper også. Det er mange gode tilbud, men det er lite organisert. Som en liten kommune som vi bor i, så får vi det ikke til ordentlig. Det finnes ikke noe gevinst eller insitament i enden av historien her. Det henger sammen med det som skjer overordna. Målet må være at pasienten får tilbudet når de trenger det, men det glipper noen ganger slik systemet er i dag.

Hospiceforum Norge ønsker Heidi lykke til videre med det viktige arbeidet hun gjør, både som fysioterapaut, som underviser og ved å viser hvor viktig tverrfaglig arbeid er for lindring og omsorg ved slutten av livet.