#åfullførelivet - de som følger. Intervju med Kjell Endre Bonesrønning.

Kjell Endre Bonesrønning har jobbet som institusjonsprest ved Lukas Hospice siden oppstart. Lukas Hospice ble opprettet i 2019, ligger i Malvik i Trøndelag, og tilbyr døgn- og dagplasser samt sorgtjeneste for pårørende. Han har lang arbeidserfaring fra gravferdsbransjen, og har jobbet med døden mesteparten av sitt yrkesaktive liv. Men da han så stillingsutlysningen for institusjonsprest var han ikke i tvil.

- Jeg driver både med samtaler, samtalegrupper og undervisning. Jeg føler jeg har veldig varierte og frie arbeidsdager. Og så er det er ikke sånn at jeg går rundt med prestekjole og prestekrage her, jeg går i privaten. Jeg har selvfølgelig mye samtaler med pasienter som vil prate med meg, men det blir også mye uformell prat i løpet av dagen. Så har vi hatt pasienter som har annen trostilhørighet og da er jeg behjelpelig til å skaffe tilveie folk de kan prate med. For eksempel tilrettelegge for det en katolikk har behov for, sier Kjell Endre.

Han sier at det ofte kan åpne seg opp noen andre rom enn når andre faggrupper kommer inn og prater. Prat som i større grad dreier seg om det åndelige og eksistensielle. - Hvem blir jeg når jeg er syk? Hvordan er det å vite at jeg skal dø? Hvordan er det for meg å leve i relasjoner som ikke er bra og hvordan skal jeg få sagt farvel på en bra måte? Alle de her tingene som kan komme opp, ligger i fanget mitt. Samtidig er vi veldig åpne på at disse temaene er alle andres ansvar også når det dukker opp. Selv om det er jeg som har hovedansvar for å drive det faglig fremover, så er det noe vi dyktiggjør alle på gjennom både undervisning og øvelser, forteller han.

Kjell Endre er veldig begeistret for den gode samtalen, og har også videreutdannet seg som gestaltterapaut. Han sier at der også noe som kommer til sin rett på Lukas Hospice. -For meg er det viktig å være trygg i samtalen. Vær i det som er, pleier jeg å si. Vær med det vanskelige, vær med det som er håpløst. Erfaringen min er at hvis du skyver det vekk så dukker det alltid opp igjen i enn annen form. Min tilnærming er da å våge å være i det vanskelige, men så kan vi jo ha håp for neste dag, eller håp for neste time, sier han.

Det er tydelig at han er veldig glad i jobben sin, og at det er mye som motiverer.

Gjennom jobben har han sett hvordan det kan være veldig lett å snakke om hospicefilosofi og tverrfaglighet, men at det å få det til i praksis er vanskeligere. Han skryter av den tverrfaglige innsatsen ved Lukas Hospice. - Jeg synes det utrolig ok å være en del av et tverrfaglig team. Det å være tett på alle de ulike fagpersonene, som lege, sykepleier og fysioterapeut. Hva kan en fysioterapeut lære meg om eksistensiell omsorg for eksempel? Det å være en del av dette samarbeidet er fantastisk!

Men det som står frem som det aller beste for han er de gode pasient- og pårørendemøtene, som han sier gir mye mer enn det tar. - Vi som mennesker er forskjellige, og vi er forskjellige inn i døden. I møte med døden kan det være ting som popper opp til overflaten, og det får jeg gjerne være en del i. Det kan for eksempel være pasienter som bærer på en eksistensiell skamfølelse eller skyldfølelse. At livet ikke ble helt som jeg håpet på, eller jeg angrer meg for mye som har skjedd i livet. De har et behov for å sette ord på det. Og kanskje også et behov for å rydde opp, eller si unnskyld. Og så har du pasienter som har en ro og er forsonet med at døden kommer snart. Vi hadde blant annet en dame her, som var katolikk, som gikk og bar på en himmellengsel, og vi snakka om at hun var reiseklar. I det spennet er disse samtalene. Jeg opplever arbeidsdagene mine som dypt meningsfulle.

Han har også et sterkt engasjement for de pårørende som en sentral del av hospicefilosofien. - Vi etterstreber å gi pårørende en god opplevelse og at de føler seg velkommen. At de kan få fine måltidsopplevelser og at de kan få lov til å bo her hvis de vil. Og det har jeg sett og hørt har utgjort en stor forskjell for mange i ettertid. Det å bli møtt med en raushet. Ene mammaen til en som døde her ville handle og lage salat, at vi gir henne mulighet til det og legger til rette for det. Og ikke minst tilrettelegge for måltidet, vi ser hvor mye det betyr.

For Kjell Endre står det klart at hvis pårørende blir tatt vare på og fulgt opp, så vil sorgarbeidet de må stå i etterpå blir litt lettere. Han tror også at de lettere kommer tilbake til livet fordi ting er ventilert og snakket om. Også ved at ventesorgen er tatt på alvor.

- Til og med i et bredere samfunnsperspektiv tenker jeg det er kjempeviktig å ta vare på pårørende. De kan vende tilbake til livet fortere, sykemeldingene blir kortere, det blir mindre behov for behandling av ulike slag i lengden. Men det er jo ikke i et samfunnsøkonomisk perspektiv vi gjør dette, vi gjør det fordi de har rett og krav på det. Men så er jo en av bivirkningene at de kommer seg fortere tilbake til livet, sier Kjell Endre.

Lukas Hospice driver også sorggrupper for pårørende og etterlatte, der Kjell Endre bidrar inn, og der folk kan få bearbeidet sorgen sammen med andre i lignende situasjon. Han beskriver det som en ære å få ta del i disse samtalene.

Kjell Endre opplever at folk kan reagere med å tenke at det både må være tungt og vanskelig, men også beundringsverdig, at han orker å stå i jobben sin. - Men så tenker jeg at det er jo så mye liv her på Lukas Hospice! Det er jo triste stunder, men samtidig så mye levd liv den siste tiden. Så mye håp og glede også. Og det tror jeg ikke folk er helt klar over. Jeg har hatt en tese i noen år om at vi har ikke så mange tabu igjen i det norske samfunnet, men dette med døden står igjen. Det er jo noe både vi og Hospiceforum jobber med. Det å i det hele tatt ta innover seg sin egen død og andres dødelighet. Det er noe vi nesten mangler språk for, og det er lite kunnskap om hva som foregår i dødens forgård. Jeg tror mange blir paff når man ser at det er så mye levd liv. Vi har en vei å gå, og det er noe vi ikke helt tar inn over oss. Men sånn er det jo, at vi skal dø en dag. Noen når de er 48 år, andre når de er 78 år, sier han.

- Vi har blitt et så godt tverrfaglig team og brukt tiden fra vi starta godt. Da vi ikke visste hva som skulle skje videre var det vanskelig å stå i. Men nå har vi masse håp, og jeg håper Lukas Hospice har kommet for å bli i mange, mange år fremover! Jeg håper virkelig at vi kan være et godt supplement til alt det andre helsevesenet har å by på. Og så håper jeg at vi lykkes i å vise hvordan hospicefilosofien kan vise seg i hverdagslivet. At vi kan tilrettelegge for mange gode øyeblikk for pasienter og pårørende. Og overordna håper jeg jo at vi får til hospice overalt!, sier Kjell Endre.

I tillegg har han et ønske om at hans arbeidsområde, det åndelige og eksistensielle omsorgen, utvikler seg i fremtiden. -Hva betyr dette for det moderne mennesket? Det er ikke nødvendigvis det samme som det var for 20-30 år siden. Det har lett for å handle om religion, men så er det så mange som ikke tror eller ikke sikker på hva de tror på som også har åndelige og eksistensielle behov. Og det tenker jeg at vi må jobbe litt med. Kan vi koble kropp og det eksistensielle mer, for eksempel i samarbeid med en fysioterapeut. Vi skal ta godt vare på alle som har behov for å søke til sin religion. Men samtidig er jeg opptatt av alle mennesker som ikke vet, eller ikke tror. Men her må det tenkes og prøves fremover. Så langt tenker jeg vel at det koker vel ned til spørsmålet om: Hva er viktig for deg her og nå? Hva kan jeg gjøre for deg i dag?, avslutter Kjell Endre.

Vi i Hospiceforum Norge ønsker Kjell Endre og Lukas Hospice lykke til videre med den viktige jobben de gjør i Trøndelag.