#åfullførelivet - de som lever videre. Intervju med Guri Størvold
Vi møter Guri på Teams. Det har gått en måned siden moren døde på Lukas Hospice i Malvik. Vi har lest et intervju med henne og søsteren i Trønderavisa for kort tid siden som gjorde sterkt inntrykk. Nå er det vår tur til å få del i deres fortelling om morens siste tid.
Moren hadde en kreftsykdom som utviklet seg raskt
Kristin Eliassen Lona
Moren til Guri, Kristin Eliassen Lona, var en fargerik, munter, energisk og kreativ dame. Med tre barn, åtte barnebarn, flere bonusbarnebarn, ektemann og et engasjement i blant annet korps, revy og håndarbeid levde hun et rikt liv i Verdal. Men før jul i 2019 var det noe som ikke stemmte, og legene fant fort ut at hun har bukspyttkjertelkreft, en av de mest hissige kreftformene.
- Det ble mange sykehusinnleggelser i fjor sommer, forteller Guri. Det var en krevende periode med turer både til St. Olav og Levanger sykehus, men i september ble det fastslått at kreften var borte. Hun kunne igjen ha fokus på å leve.
I julen snudde det igjen, moren var i dårlig form, og i midten av januar ble det påvist tilbakefall. Under sykehusoppholdet da ble det klart for døtrene at dette gikk fort; de hadde begrenset tid igjen.
Det var en vanskelig situasjon å være i midt i koronapandemien, men Guri fikk ordnet så hun var mye hos moren. Miljøet der var hektisk og ga en opplevelse av at det var knapt om tid. Korte, oppgavefokuserte besøk av personalet ga ikke rom for spørsmål og Kristin spurte ikke om hvor dette bar. Så vidt Guri vet var det ingen som snakket med moren om at hun nå var inne i siste del av livet. Uroen på sykehuset bidro også til at situasjonen opplevdes uholdbar. De som sto nærmest kjente at slik det var kunne det ikke fortsette. Å reise hjem så de ikke på som en mulighet. Hva var mulighetene da?
Besøk av datteren Marte og hunden hennes, Nemi
Google for å lete frem muligheter
Guri kjenner til hopsice. En kollega hadde nylig opplevd å miste sin kone, og familien fikk den siste tiden sammen på hospice et annet sted i landet. De har snakket en del om dette i etterkant. Men fantes det et slikt tilbud i Trøndelag?!
Hun får informasjon om at Verdal har en eller to definerte senger til lindrende omsorg på sykehjemmet. De var ikke sikre på om det var et godt tilbud til moren.
Google ble det neste. Overraskelsen var stor da de fant Lukas Hospice i Malvik. Ingen hadde fortalt dem om den muligheten, verken på sykehuset eller fra kommunen. Hvorfor ikke det?
Både nettsiden til Lukas hospice og samtalen med enhetsleder Trine gjorde familien sikre på at det var riktig å søke seg dit.
Lukas hospice er et prosjekt over en fem års periode som prøver ut hospice som modell for omsorg ved livets slutt. Det er mulig å søke seg til Lukas hospice fra hele landet
Det var mye latter på Lukas hospice
Hospice -en helt annen verden
Det som møtte dem på Hospice var som å komme inn i en helt annen verden. Her var det en helt annen trygghet, ro og tid. Alt var lagt opp med en holdning om at det var pasienten og pårørende som bestemte. Fra første dag opplevdes stedet som et trygt sted å være både for moren og resten av familien. «Det kjentes trygt at de hadde kompetanse, at de kunne være tryggheten når vi hadde spørsmål». Det var så fint at det var et sted som også hadde plass til humor. Det var plass til morens humor.
Men først og fremst var dette et sted moren valgte seg sine som hun fikk tillitt til og snakket om det hun trengte. Her var det ro nok til å kunne forsone seg.
-Jeg tror det var første gang i livet at mamma opplevde å bli så godt tatt vare på, som om hun var pakket inn i bomull og englestøv. Alle behov ble møtt. Det kjentes så god.
Nå er jeg klar
Moren til Guri var ikke på Lukas Hospice i mer enn 16 dager, men det var nok til å ta virkeligheten inn. Hun fikk god støtte i lege, prest og noen sykepleiere hun knyttet seg spesielt til. Det som hadde vært et «Ikke-tema» ble det nå rom for. Hun ble klar; ferdig besøkt - hadde tatt farvel med de fleste. Døtrene var av de som var igjen de aller siste dagene. To dager før hun døde sier moren, - Nå er jeg klar for å dø. Hun spør Guri om hun synes det var fælt at hun sier det sånn.
-Nei, dette er fint !, var Guris svar til moren.
Når vi nå snakker med Guri en drøy måned etter at moren er død, sier hun at hun er overrasket over at hun mest av alt sitter med en god følelse, at dette var fint og at det var godt at moren fikk en så fin avslutning som hun fikk. Døden som de fleste av oss skyver unna, oppleves ikke skremmende etter dette.
Guri Størvold med mor og søster
Å bli sett, hørt og tatt vare på som pårørende
Når Guri beskriver Lukas hospice er det først og fremst hvordan moren ble møtt og ivaretatt som har plass i hennes fortelling. «Men vi som pårørende ble også sett, hørt og møtt» Det var det som ble så unikt for hele familien. Det var plass og rom til dem midt i koronaen, deres behov ble også sett og møtt.
Guri reflekterer over det å leve videre etter å ha stått så nær en nærstående inn mot døden. - Enda er det opplevelsen av glede som fyller meg, gleden over at dette ble en så fin tid. Hun undres over om det å sitte igjen med en slik opplevelse også hjelper henne og familien i denne tiden hvor de er etterlatte og slik sett er å betrakte som sørgende. Akkurat nå kjennes det ikke som tyngende.
Det Guri imidlertid vet er at slike tilbud som Lukas Hospice i Malvik må bli tilgjengelig flere steder i Norge, for dette burde alle få en mulighet til å velge.
Lyset de ansatte tente på rommet da Kristin døde.
Del gjerne denne saken på Facebook