Åndelig omsorg

Ofte forbindes denne omsorgen med å ivareta menneskets religiøse behov og den åndelige omsorgen nevnes ofte i sammenheng med pasientenes fysiske, psykiske og sosiale behov.

At mennesket er et åndsvesen er det ganske stor enighet om, men hva dette innebærer vurderes ulikt. Imidlertid kan vi skille mellom en ikke religiøs åndsdimensjon og en religiøs dimensjon. Den ikke religiøse dimensjonen handler om våre refleksjoner omkring våre verdier, tanker og følelser og vil påvirke hvilke livsvalg vi tar.

Den religiøse dimensjonen er større enn selvbevisstheten og inkluderer troen på at det finnes en høyere enhet, noe som overgår det å tenke og reflektere. Åndsdimensjonen er erkjennelsen av at der er noe som er større enn mennesket selv.

EPICC-standarden definerer åndelighet som «den dynamiske dimensjonen ved menneskelivet som er relatert til hvordan personer, både som individer og fellesskap, opplever, uttrykker og/eller søker mening, hensikt og transendens, og måten de er i kontakt med øyeblikket til seg sel, til andre, til naturen, til det betydningsfulle eller det hellige».

Hvordan klarer vi i dagens helsevesen å møte pasientene og pårørende med helhetlig omsorg som også ivaretar pasientens åndelighet? Flere historier fortalt av både pasienter og pårørende vitner om at vi nok ikke alltid klarer det. Ansatte i helsevesenet forteller om personalmangel, krav om økt effektivitet og stor belastning i hverdagen. Klarer man da å ta vare på hele mennesket eller blir det de fysiske og psykiske dimensjonene som ivaretas?

I Stortingsmelding 24 (2020) Lindrende behandling og omsorg beskrives det at alvorlig syke og døende skal ivaretas på en helhetlig måte for å få best mulig livskvalitet og økt grad av valgfrihet ved livets slutt. Det fremheves at pasienten i denne fasen av livet skal sikres valgfrihet og være delaktig i beslutninger som angår deres liv og død. Det betyr blant annet å velge hvor man vil motta lindrende behandling og hvor man vil dø.

Med helhetlig tilnærming fremheves at fysiske, psykiske, sosiale, åndelige og eksistensielle behov skal møtes og den syke og dennes familie og pårørende skal ivaretas som en helhet uansett hvor i helsevesenet pasientens behandles. Det gis nå tilskudd til lindrende enheter som drives etter hospicefilosofien i regi av frivillige eller ideelle aktører.

Og nettopp på Hospice er kompetansen stor på å møte hele mennesket og ikke bare sykdommen. EPICC-standarden beskriver 4 kjernekompetanser som sykepleieren skal inneha etter endt utdanning. Blant annet skal de «forstå betydningen av ivaretakelse og menneskelig nærvær som en del av åndelig omsorg» og de skal «vite hvordan man kan evaluere om åndelige behov har blitt møtt».

For å ivareta den gode helhetlige omsorgen vil Hospiceforum Norge arbeide for etablering av flere hospice i Norge slik at alle pasienter har en reel mulighet til å velge å tilbringe sin siste tid i livet på Hospice uansett hvor i Norge de bor.